Mer om Washington-kongressen om beskyttelse mot stråling og konfront

Evnen til å konfrontere er evnen til å ha rom. Du er nødt til å ha rom for å ha et univers. Og rom er frihet! Og derfor, hvis du skal være fri, må du være i stand til å konfrontere. Den mannen som løper fra fienden, vil deretter aldri være fri. L. Ron Hubbard

Midt i 1950-årene hadde USAs atomprøvesprengninger fylt luftlagene over Nord-Amerika med alarmerende høye nivåer av radioaktivt støv. Og ingen steder var nedfallet kraftigere enn i og omkring testområdet i Nevada-ørkenen, hvor bokstavelig talt hundrevis av eksplosjoner lyste opp himmelen over flere stater.

Bare et par hundre km lenger sørpå, i Phoenix, Arizona, snakket L. Ron Hubbard faktisk om at alt ble registrert som «hett» på en geigerteller som påviser stråling. Vegetasjon, husdyr, til og med pianoet i dagligstuen hans – alt sammen summet av ørsmå radioaktive partikler.

I tillegg utførte Russland sine egne atomprøvesprengninger, og det hadde nå oppstått et kappløp mellom de to supermaktene om hvem som kunne bygge flest og størst bomber. Alt dette betydde at radioaktiv stråling spredte seg overalt. På tross av de eskalerende tallene (atmosfæriske strålingsnivåer ble regelmessig bekjentgjort i avisene) var det likevel praktisk talt ingen som snakket om farene.

Folk flest var uvitende, og deltok til og med i selskaper – uten annen beskyttelse enn et par solbriller – for å «oppleve» glimtet fra en atomprøvesprengning bare få kilometer unna. Og for dem som ikke var fullt så ubekymrede, var det hele et mysterium, med paranoide regjeringer som skjulte seg bak et røykteppe av hemmelighold.

LRH hadde allerede berørt emnet på den forrige kongressen sin (London-kongressen om menneskelige problemer), der han tok til orde for å avslutte både hemmeligholdelsen, mangelen på informasjon og den uhemmede testingen av kjernevåpen. Videre foretok han konkrete tiltak personlig, og samlet inn all informasjon som hadde vært omhyggelig skjult for offentligheten, til sin planlagte publikasjon «Grunnleggende håndbok i sivilforsvar». Innledningsordene hans sa alt hva sakens presserende natur angikk:

«Femten minutter etter atomangrepet, hvis du er i live, hva vil svaret ditt være på disse spørsmålene?

1. Er min familie og mine venner i live?

2. Fungerer den føderale regjeringen stadig?

3. Kan jeg kjøpe noe for pengene jeg har i lommen? Er de stadig noe verdt?

4. Hvor vil jeg få vann å drikke i kveld?

5. Vil jeg ha noe å spise i morgen og neste uke?

6. Hvordan kan jeg hjelpe andre?

7. Hvordan kan jeg hevne meg på de mennene som sendte ut disse bombene?

8. Kan USA leve nå?

9. Kan noe reddes midt i alt dette kaoset?

10. Hvordan kan jeg få arbeid?

Hvis du ble drept, ville du dø med visshet om at du har gjort alt du kunne for at Amerika og folket ditt kunne overleve?»

Selv om han arbeidet videre med dette prosjektet, fortsatte også Rons forskning. Og da den plutselig førte frem en banebrytende oppdagelse av virkelig global presserende nødvendighet, gikk budskapet ut om en «krisekongress». Snart fløy chartrede fly fra by til by på vei til Washington mens de samlet opp scientologer på veien. Og med hensyn til hvor de var samlet denne søndagen – 29. desember 1956 – kunne ikke stedet ha vært mer velvalgt: Hotel Washingtons Hall of Nations, på Pennsylvania Avenue og med utsikt til Det hvite hus.

Da Ron gikk opp på podiet for å holde åpningsforedraget, kastet han ikke bort tid på å forklare hvilken krise det hele dreide seg om. Idet han merket seg en direkte sammenheng mellom casefremgang og økende strålingsnivåer, erklærte han:

«At noen sprenger en bombe borte i Russland, har ingenting å gjøre med at du prosesser en preclear i Poughkeepsie, har det vel? Nei. Ingenting å gjøre med det i det hele tatt. Det er enkelt. Dette må være et veldig separat faktum. Tiden det tar å cleare en preclear i Orlando, Florida, har ingenting å gjøre med atomspaltning, har det vel?

Hør her, da disse to faktaene til slutt ble forbundet med hverandre, ble jeg rød i toppen.»

Deretter holdt han tre foredrag og to Gruppeauditeringsessioner denne første dagen, hvor han avslørte sine oppdagelser som omhandlet den umiddelbare trusselen. Her kom Dianazen, en blanding av forskjellige vitaminer, som fikk dette navnet med henvisning til dens evne til å håndtere virkninger på kroppen på Dianetikk-vis. Og det LRH spesielt henviste til, var ett av vitaminene i denne oppskriften, nikotinsyre (niacin), og sin oppdagelse av dette vitaminets bemerkelsesverdige forbindelse med stråling. Det er i stand til å gjøre kroppen rødblussende i nøyaktig de samme mønstrene som gammel solbrenthet.

Men uansett hvor legendarisk denne oppdagelsen nå har blitt i den moderne verden, avslørte Ron ytterligere oppdagelser som i sannhet var universelle og vil gjelde til evig tid. For dette er den sanne historien om stråling, som ikke bare går tilbake til en tid da dagligdagse gjenstander sørget for sin egen belysning, men både forklarer hvordan og hvorfor stråling var en iboende faktor i praktisk talt enhver aberrerende hendelse på et vesens hele tidsspor.

Alt dette forklarer også hvorfor forskning på emnet radioaktiv stråling resulterte i de mange milepælene som denne kongressen inneholder, fra de altomfattende gjennombruddene i forbindelse med Havingness og Konfront til det mest fundamentale programmet for å utbre løsningene i Scientologi overalt: Prosjekt tredjedynamikk.

Og dette er historien bak den første Kongressen om beskyttelse mot stråling, som gav løsninger på problemer som er like gamle som tiden selv, og like aktuelle som dagens nyhetsoverskrifter.